Betraktninger fra en sykeseng....

Vel.... Tenkte jeg skulle være den første til å skrive noen ord på bloggen her, siden jeg ufrivillig, plutselig har litt vel mye tid til overs :) 

For 2,5 uker siden skulle jeg rusle en rolig og fin tur gjennom Nordsjøløypa på Fedje. Med meg hadde jeg min gode vennine Karianne, 2 hunder, litt cider og Tyrkisk Pepper (type flytende...)

I hytten ventet rødvin og tapas :) Livet smilte til meg!!

Ca 20 meter ut i løypen og 2,5 minutter etter skrytebilde på SnapChat sklir jeg på en stein og hører en lyd en slett ikke ønsker å høre fra foten i det jeg ser den inntar en svært uheldig posisjon...

Fosterstilling inntas raskt og Karianne ringer 113 og kommanderer (uten å overdrive) vedkommende på sentralen, som for øvrig viser seg å være en venninne av meg Brita, om å sende ut det de kan av mannskap for å redde undertegnede som ligger i gresset og skriker. 

Kort tid etter står 9 staute Fedjekarer, som vi er overbevist om må være omtrent halve øyas befolkning, klare til å frakte meg inn i en ambulanse fra fjern fortid. Tipper Fedje Kommune sitt brannvern har arvet denne fra en kommune som ikke hadde behov for den lenger. På veien inn i "ambulansen" må jeg flyttes fra en båre til en annen . På dette tidspunktet er adrenalinet så høyt og topplokket såpass klart at jeg klarer å takke en av gutta når han i en bisetning nevner at jeg ikke er tung. Skal ikke stå på høfligheten i hvert fall og gode kompliment er sjeldne i rekken... Jeg fraktes til fergekaien, etter å ha fått sprøytet inn en dose morfin via et stikk i magen, der jeg møtes av en freshere og mer oppdatert ambulanse fra Austrheim. 

Halleluja, jeg er reddet og i trygge hender, og morfinen sin etterlengtede virkning slår inn. Dette viser seg dessverre og i snakketøyet og jeg er overbevist om at han som trakk det korteste strået og måtte sitte baki med meg hadde en underholdende tur til legevakten...

Røntgenbilder tas og viser et komplisert brudd i leggen. Altså, vi leker jo ikke beinbrudd liksom. Neida, her gjør vi det skikkelig når vi først er i gang. Her er det bare å vrenge på plass ankel og legg mens to sterke karer holder undertegnede nede og i ro og slenge på en midlertidig gips for transport videre til akuttmottaket Haukeland. Det fylles på med min beste venn, Mr. Morfin.

Jeg settes opp for operasjon på onsdagen. Dette var lett match. Noen dager etter ville jeg være ute og hjemme igjen. Hund og barn plasseres i trygg forvaring og livet ser lysere ut. Mer morfin...

Onsdagen kommer og jeg sovner tungt på operasjonsbenken. Våkner etter noen gode timer i drømmeland med ny fin gips og 10 flotte skruer i legg og ankel. Mer morfin og jeg føler meg dødsbra! Kirurgen kommer på besøk og skryter over den fantastiske jobben de har gjort og jeg gliser fra øre til øre. 

De neste dagene går. Smerten øker på i takt med trykket i foten. Gipsen er tatt av og foten blir større og større. Det tas en trykktest som viser høye tall på et punkt og litt lavere på et punkt. Resultatet kommer lørdagen og heter Compartment Syndrome. Får vite at jeg heldig hvis jeg har muskler og nerver igjen i ankelen, som faktisk fungerer. 

Ok, så var ikke dette noe superkjekk historie, men det jeg vil fram til er følgende:

Kos dere med kommende konkurranse! Ikke stress, men bidra med det du kan. Press deg selv litt mer enn du er vant til og husk at et eller annet sted i gangene på Haukeland, triller det rundt en liten og litt rund blondine i en rullestol, med dropfot og godt humør og prøver å hanke inn et poeng til laget sitt.

LYKKE TIL OG MANGE KLEMMER FRA MEG!

Kan love at jeg jobber hardt hver dag for å komme meg hjem og tilbake i korridorene til KTN.